Når lyset rettes innover

Jeg har tidligere vært komfortabel foran kamera. For meg har det aldri bare handlet om å ta bilder – det handler om å formidle, føle, være til stede. Men for noen år siden, etter en skade, skjedde det noe med meg. Ikke bare fysisk, men på et dypere plan.

Jeg begynte å trekke meg tilbake. Ble mer innadvendt. Mer usynlig. Livsendringen ble en sorg. Og selv om jeg fortsatt fotograferte andre, ble det vanskeligere og vanskeligere å vise meg selv.

Det var som om jeg mistet noe – ikke bare tryggheten foran kamera, men en bit av meg selv. Sakte, nesten uten at jeg merket det, begynte jeg å forsvinne. Om ikke helt, så forsvann jeg mest fra meg selv.

En klok venn sa nylig til meg:
“Husk hva de sier på fly – du må ta på deg redningsvesten selv før du hjelper andre.”

Og det traff meg. For jeg har alltid hatt en sterk dragning mot å hjelpe andre. Jeg elsker å få mennesker til å føle seg sett, vakre og verdifulle – spesielt de som kanskje ikke alltid har følt det selv.

Når noen kommer til studioet mitt med usikkerhet i blikket, og reiser seg i ren glede når de ser bildene sine: “Wow… er det meg?”
– da vet jeg hvorfor jeg valgte dette yrket. Det er selve næringen i faget.

Men jeg glemte meg selv.
Og kanskje er det sånn for mange av oss – vi gir og gir, og glemmer å sjekke hvor tom vår egen kopp har blitt.
Det er her psykisk helse kommer inn. For det handler ikke bare om store ord og tunge diagnoser. Det handler om hverdagen, valgene våre, tankene vi tenker om oss selv. Og om hvordan vi snakker til oss selv når ingen andre hører.

Selvbildet vårt formes hele tiden. Av ord, blikk, erfaringer.
Men også av bildene vi bærer – og de vi tør å skape på nytt.

I det siste har jeg derfor valgt å gå tilbake i studio. Ikke som fotograf, men som modell. Jeg har tatt nye selvportretter – ikke for å vise hvor “flink” jeg er, men for å finne tilbake til meg selv. Jeg utfordrer meg selv til å tørre å eksponere meg litt. Samt bildene skal brukes til en ny lansering av en konsept jeg snart kommer til å dele med dere..

Bildene speiler meg. De er både alvorlige, lekne og sårbare. Her er mange uttrykk, dere kan tro jeg lo- mest av meg selv, og med meg selv da det var veldig artig å inntre i ulike roller og uttrykk. Jeg vet at ikke alle kommer til å like dem. Kanskje (mest sannsynlig ) vil noen til og med vil hviske litt om meg og bildene. I en liten bygd er det ikke alltid lett å stikke hodet frem. Det har jeg erfart før.

Men det spiller ingen rolle lenger. For jeg gjør det ikke for dem.
Jeg gjør det for meg.

Og jeg skriver dette for deg – du som kanskje også har trukket deg litt tilbake.
Du som har glemt hvor vakker, kraftfull og verdifull du egentlig er.
Du som kanskje trenger å høre at det er greit å sette deg selv først av og til.

Du fortjener å skinne.

Vi lever bare én gang.

Og jammen skal vi leve.